Klimasøksmål er en global bevegelse – det haster å beskytte norske interesser

I Norge og andre steder har det lenge skortet på politisk vilje til gjennomføring av tiltak som sikrer at klimamålene politikerne er enige om nås. I dette vakuumet har nasjonale og internasjonale domstoler i løpet av en 10-års periode etablert rettslige klimaforpliktelser.

Det er påpekt at oljeskattepakken eksponerer Norge for erstatningssøksmål fra andre land, les blant annet innlegg i DN av Knut Bergo her. Dessverre er det ikke bare oljeskattepakken som er utfordrende. Norge mangler generell gjennomføringspolitikk og lovregler som underbygger at vi faktisk tar vårt ansvar for å sikre at 1,5-graders målet kan nås, basert på prinsippet om «høyest mulige ambisjoner». Kun dette kan demme opp mot brudd på folkeretten, menneskerettighetene og intern norsk juss.

Norge: Manglende gjennomføring og økt risiko

Til tross for at Norge har hatt klimamål siden Gro Harlem Brundtlands tid, har ingen av disse målene blitt nådd. Isteden har skiftende regjeringer laget nye og lempeligere mål. Samtidig har petroleumsproduksjonen økt, med stadig flere konsesjoner og godkjente utviklingsplaner. Dette har ført til at Norge nå står i en sårbar posisjon juridisk sett, da brutte interne mål nå er et holdepunkt for rettslig ansvar for staten.

Høyesteretts avgjørelse i 2020, som frikjente staten i det såkalte Klimasøksmålet, har blitt klaget inn for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD). Samtidig har miljøorganisasjoner vunnet frem, så langt i *tingretten i saker som omhandler manglende klimavurderinger når planer for utbygging og drift godkjennes. (*ikke rettskraftig).

Klimasøksmål: Når staten holdes ansvarlig

Nederland, Belgia, England, Irland, Frankrike og Tyskland og land på andre kontinenter har også hatt klimasøksmål. Sakene er stort sett søksmål mot staten med påstand om brudd på forpliktelsen til effektivt å beskytte klimaet mot oppvarming over 1,5 grader sammenlignet med førindustriell tid. Saksøkerne har helt eller delvis vunnet i de fleste land, men foreløpig ikke i Norge og ikke i Sveits.

Sveits ble i 2024 felt av EMD for brudd på Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK). Kort sagt er stater under EMK rettslig forpliktet til å beskytte borgerne i landet mot klimatrusselen. EMD anerkjenner at staten kan velge hvordan utslippene reduseres. Men, staten plikter å ha klare og reelle planer, lovgivning og administrativ oppfølging for å sikre utslippsreduksjoner også innenlands. EMD gjelder som intern, norsk juss som domstolene må bruke direkte.

Klimasøksmålet i Norge i 2020

I Norge hadde vi Klimasøksmålet for Høyesterett i plenum i 2020 om utvinningstillatelser i 23. konsesjonsrunde. Miljøorganisasjonene tapte. Høyesterett uttalte likevel at myndighetene vil ha rett og plikt til å ikke godkjenne PUD (planer for utbygging og drift). dersom hensynet til klima og miljø tilsier det. Fire dommere uttalte også at forbrenningsutslipp fra norsk petroleum i andre land også må utredes når tillatelser gis. Søksmålet som behandles i Borgarting lagmannsrett i disse dager gjelder Regjeringens manglende oppfølging av Høyesteretts krav om klimavurderinger på PUD-stadiet. Det søksmålet har miljøorganisasjonene vunnet i tingretten.

Avgjørelsen fra Høyesterett fra 2020 er som nevnt klaget inn for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) og behandles fortsatt.

Internasjonal rett: Nye krav til statene

Den internasjonale domstolen (ICJ), som ofte kalles verdens øverste domstol, kom i 2023 med en viktig uttalelse som bekrefter at klimakonvensjonen (UNFCCC) er rettslig bindende. ICJ slo fast at stater har en juridisk plikt til å forebygge klimagassutslipp og beskytte naturressurser som fungerer som klimagass-sluk, som skoger og våtmarker.

Videre påpekte ICJ at fossil energiproduksjon kan utgjøre et folkerettsbrudd dersom den ikke er i samsvar med målet om å begrense global oppvarming til 1,5 grader. Dette har store implikasjoner for Norge, og betyr at landets petroleumspolitikk ikke lenger kan sees som et rent internt anliggende. Norges handlinger må vurderes opp mot internasjonale forpliktelser og prinsippet om "høyest mulige ambisjoner".

Hva kan konsekvensene ved pliktbrudd bli?

ICJ sier faktisk at konsekvensen av pliktbrudd kan være at statene må tilbakekalle lovgivning eller administrative beslutninger (f. eks utvinningstillatelser). Konklusjonen er klar på at staten kan bli forpliktet til å betale erstatning til skadelidende stat. Dette kan for eksempel være en synkende øystat.

For Norge, som har store inntekter fra petroleumsutvinning og verdens største «oljefond», kan dette få alvorlige økonomiske og politiske konsekvenser.
Det gjenstår å se hva ICJs uttalelse betyr for EMDs prøving av den norske høyesterettsdommen fra 2020. Det som er klart, er at domstolene er stadig mer på hjemmebane med klimajuss og at antallet dommer i favør av klimaet øker.

Cathrine Hambro skrev også kronikk i DN om denne saken 05.09.25. Kronikken kan leses her.