Staten vant konklusjonen - miljøorganisasjonene vant premissene i dom av 28. oktober 2025

For første gang har Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) avsagt en dom om petroleumsutvinning i Greenpeace Nordic and others v. Norway.

Dommen gjelder klage over Norges Høyesteretts plenumsdom fra 2020. Det er nå fastslått at Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 8 om retten til respekt for privatliv og familieliv, også stiller krav til tillatelser til petroleumsutvinning. Selv om produksjonen ligger langt frem i tid, har tillatelsene «sufficiently close link» til klimaendringer fordi ingen produksjon skjer uten at tillatelser er gitt.

Sakens bakgrunn

Bakgrunnen for avgjørelsen fra EMD var søksmålet anlagt av Natur og Ungdom, Greenpeace og Besteforeldrenes klimaaksjon i 2016, knyttet til 10 utvinningstillatelser for utvinning i Barentshavet, nord for Norges landterritorium. Etter Høyesteretts dom i 2020 (HR-2020-2472-P), klaget organisasjonene og seks individer Norge inn for EMD med påstand om brudd på konvensjonens artikkel 2 (retten til liv) og artikkel 8 (retten til privatliv). I klagen ble anført at artikkel 8 stiller krav til innholdet og kvaliteten i konsekvensutredninger knyttet til petroleumsutvinning, blant annet at forbrenningsutslipp (scope 3 emissions) også må utredes. Det var ikke omstridt i saken at forbrenningsutslipp ikke var utredet og at norsk praksis har vært at dette ikke utredes.

Dommen bygger på EMDs dom i Verein KlimaSeniorinnen Schweiz and Others v. Switzerland (Klimaseniorinnen) fra 2024 og praksis fra en lang rekke avgjørelser i klimasaker fra nasjonal rett og internasjonale tribunaler.

Artikkel 8 krever beskyttelse mot farlige klimaendringer - årsakssammenheng

Praksis fra EMD oppstiller krav til etablering av en sammenheng mellom statens handling eller forsømmelse og mulig konvensjonskrenkelse, dvs. et krav til årsakssammenheng. Uten en tilstrekkelig sammenheng, kommer artikkel 8 ikke til anvendelse. Varianter av kausalitetsspørsmål har vært til vurdering i alle klimasakene som har versert. Hvordan kausalitet burde vurderes, var ett av spørsmålene EMD i løpet av saksbehandlingen ba partene kommentere spesielt.

Norges Høyesterett vurderte kausalitet basert kriteriet «direct and immediate», og kom til at det ikke var en slik sammenheng mellom statens handling og mulig konvensjonskrenkelse at artikkel 8 kom til anvendelse. Høyesterett kommenterte imidlertid ikke tidligere praksis fra EMD som anvender kriteriet «sufficiently close link» som kausalitetskriterium, jf. HR-2020-2472-P avsnitt 171.

I dommen av 28. oktober baserte EMD seg nettopp på kausalitetskriteriet «sufficiently close link».

Om sammenhengen mellom leteaktiviteter (basert på utvinningstillatelser) og petroleumsutvinning, ble det uttalt at:

“ […] while exploration will not always, and certainly not automatically or unconditionally, be followed by extraction, in Norway, it is both a legal and a practical precondition for it. The Court agrees with the argument made by the applicants, […] that petroleum would not be extracted but for the opening of an area for extraction, and the granting of production licences. […] When considering causation for the purposes of attributing responsibility for adverse effects arising from climate change, the Court has not required it to be shown that “but for” a failing or omission of the authorities the harm would not have occurred […] The Court further observes that the link between petroleum exploration and its future production is inherent” (avsnitt 294).

Retten uttaler også at selv om de fleste av de ti tillatelsene var tilbakelevert (drivverdige funn ble ikke gjort), så var dette et forhold som «does not break the required causal nexus for the applicability of Article 8 of the Convention» (avsnitt 295). Retten viste her til at tilbakeleverte tillatelser fra 23. konsesjonsrunde faktisk ble delt ut på nytt:

“This has indeed happened with the area subject to licence no. 855, which was issued in the 23rd licensing round and then relinquished, and the area being ultimately relicensed under a new production licence no. 1170 […]. In the Court’s view, this example demonstrates the applicants’ argument that even a relinquished licence maps out an opened area for future discoveries”.

Følgelig var kausalitetskravet «sufficiently close link» oppfylt for alle de ti utvinningstillatelsene. (avsnitt 299).

Hvilke krav til saksbehandlingen stilles for å unngå krenkelse av artikkel 8?

Norsk praksis har vært å kun synliggjøre og vurdere utslippene som oppstår i produksjonen og ikke forbrenningsutslippene (eksporterte utslipp eller «scope 3-utslipp»), under henvisning til at alle land er ansvarlig for utslippene på sitt territorium.

EMD presiserer imidlertid at for å unngå krenkelse av artikkel 8, kreves at en konsekvensutredning av petroleumsprosjekter må inneholde en «quantification of the GHG emissions anticipated to be produced (including the combustion emissions both within the country and abroad) […]» og at det må vurderes om utvinning er forenlig med Norges forpliktelse til å gjennomføre effektive tiltak for mot «the adverse effects of climate change» (avsnitt 319.)

På dette punktet går EMD et skritt lenger i forhold til det ansvaret for staten som ble oppstilt av EMD i KlimaSeniorinnen i (som gjaldt territorielle utslipp), til å også gjelde utslipp fra eksportert petroleum.

Om slike forbrenningsutslipp (scope 3) må utredes, har lenge vært et omstridt tema i mange land og internasjonalt. Basert på rettsutviklingen, både ved nasjonale og internasjonale domstoler og sist ved den rådgivende uttalelsen fra International Court of Justice (ICJ) av 23. juli 2025, som understreket at alle land plikter å forebygge klimagassutslipp ved kilden («at source»), er det ikke overraskende at EMD uten reservasjoner kom til at forbrenningsutslipp må utredes på planleggingsstadiet.

Offentlige høringer må gjennomføres tidlig nok til at det fortsatt er mulig å hindre forurensning «at source», dvs. ved å unnlate utvinning (avsnitt 319).

EMD finner støtte for kravet om utredning av forbrenningsutslipp i en lang rekke avgjørelser som andre tribunaler har avsagt i den senere tid, jf. avgjørelser fra det internasjonale havtribunalet, den interamerikanske menneskerettighetsdomstolen, EFTAs rådgivende uttalelse om krav til utredning på PUD-stadiet og den nylige uttalelsen fra en internasjonale domstol (ICJ), jf avsnittene 321 til 324.

Om kvaliteten på konsekvensutredningene (EIA) uttaler EMD at “any EIA must, by law, be based on relevant, up-to-date and sufficient information constitutes an important safeguard against any bad faith assessments prepared by licensee developers” (avsnitt 336).

I den konkrete rettsanvendelsen kommenterer EMD saksbehandlingen forut for utdelingen av utvinningstillatelsene fra 2016: “The Court cannot but agree with the applicants that the processes leading to the 2016 decision were not fully comprehensive. Indeed, the orientation paper explicitly deferred the assessment of climate effects, ecological relationships, ocean acidification, and so on, to the stage at which management plans were being laid […] “.

EMD følger imidlertid Norges Høyesteretts flertalls vurdering av at det er akseptabelt at vurderingene av klimaeffekter utsettes til plan for utbygging og drift (PUD), som er det siste stadiet i rekken av tillatelser etter petroleumsloven (avsnitt 330). Fordi klagen gjaldt utvinningstillatelser, som er et tidligere stadium i rekken av tillatelser, ledet dette til frifinnelse i konklusjonen.

Ingen berettiget forventning - legitimate expectation - om godkjennelse av PUD

Det er verdt å merke seg at EMD i avsnitt 331 peker på at etter norsk rett har ikke innehaver av en utvinningstillatelse en «legitimate expectation that a PDO will be approved». Begrepet «legitimate expectation» refererer til mulig erstatningsplikt for staten hvis en «legitimate expectation» som staten har skapt, ikke innfris, jf. EMK tilleggsprotokoll 1. Uttalelsen kan leses som en beskjed til petroleumsselskaper med utvinningstillatelser, som har brukt milliarder på prøveboring, men ennå ikke oppnådd godkjent PUD. Disse selskapene har tatt en økonomisk og klimarelatert risiko som de må forvente å bære selv.

Offerstatus – et spørsmål om hvem som kan klage til EMD i saker om klima

Et omstridt tema i saken var om organisasjonene som sådan kunne oppfylle kravet til å være offer for menneskerettighetsbrudd («victim», jf. artikkel 34), eller om dette var i strid med prinsippet om at konvensjonen beskytter individers individuelle rettigheter, og ikke kollektive rettigheter, dvs. rettigheter som tilkommer en gruppe mennesker. KlimaSeniorinnen avklarte at organisasjoner på vegne av medlemmene nettopp i klimasaker kan anses som «victim» fordi interessene konvensjonen skal beskytte i forhold til saker om klima, best ivaretas av organisasjonene.

EMD har nå gjentatt dette og i tillegg avklart at Greenpeace, som ikke er en medlemsorganisasjon, også har offerstatus i saker som gjelder klima (avsnitt 312). I de mange klimasøksmålene som har vært ført i forskjellige land og for internasjonale domstoler, har miljøorganisasjoner spilt en helt avgjørende rolle for at søksmålene i det hele tatt kunne reises. Avklaringen om at organisasjoner har søksmålskompetanse i klimasaker er derfor viktig.

Hvilken praktisk betydning får dommen?

Det var et ubestridt faktum i saken at forbrenningsutslipp ikke var utredet i de ti utvinningstillatelsene i 23. konsesjonsrunde, som omfattet 34 såkalte blokker i Barentshavet. I 24. og 25. konsesjonsrunde ble det delt ut henholdsvis 12 og 4 tillatelser, som dekker langt flere blokker. I tillegg kommer alle tillatelsene som er utdelt i forhåndsdefinerte områder, altså utenom konsesjonsrundene. Til sammen dekker tillatelsene utdelte etter 23. runde over 200 blokker i norske havområder.

Så langt vi har kunnet bringe på det rene, er det foreløpig ikke gjort slike konsekvensutredninger som EMD krever for disse tillatelsene. Videreføring av en praksis der forbrenningsutslipp ikke utredes, vil innebære brudd på artikkel 8. Kravet til utredning av forbrenningsutslipp senest på PUD-stadiet gjelder både for små og store felt, og uavhengig av hvor sannsynlig eller usannsynlig det er at tillatelsen gir fremtidig produksjon eller ikke.

Godkjennelse av PUD uten komplett utredning av forbrenningsutslipp er tema i en verserende sak, som nylig er tatt opp til doms av Borgarting lagmannsrett. Den saken er vunnet i Oslo tingrett (TOSL-2023-99330.) Statens argumenter for at PUD-vedtaket er gyldig, er ytterligere svekket etter denne dommen fra EMD.

Basert på den generelle kunnskapen om oppvarmingen av klima som i dag er allment tilgjengelig og kjent, og den rettsutviklingen som har skjedd fra fremforhandlingen av Parisavtalen i 2015, virker det ukontroversielt at alle former for forbrenningsutslipp skal utredes i planleggingsfasen av prosjekter som har til hensikt å utvinne fossile brensler. Jussen maler imidlertid sakte, og rettsutvikling skjer heller ikke uten bevegelse av også den alminnelige rettsoppfatningen om hvordan reglene må være. Med enkelte unntak er trenden at det er i premissene klimasøksmål vinnes, og at også dette påvirker rettsutviklingen kraftig.

Advokatfirmaet Bull er svært stolt over at vår advokat Cathrine Hambro har vært prosessfullmektig for miljøorganisasjonen i alle faser av det norske klimasøksmålet, også for EMD. En nesten tiårig lang prosess som fikk sin endelige avslutning ved EMDs dom den 28. oktober.

Hele dommen kan leses her.