Ny lov om digitale ytelser gir forbrukere større rettigheter

I dag reguleres forholdet mellom forbruker og leverandør av digitale ytelser primært av leverandørens vilkår. Disse vilkårene er ofte omfattende, komplekse og ensidige. EU ønsket en tydeligere og mer forbrukervennlig regulering av levering av slike ytelser, og vedtok i 2019 derfor et nytt direktiv. I Norge følges dette direktivet opp med den nye digitalytelsesloven.

Loven regulerer og gir rammer for hva en tilbyder av digitale tjenester kan avtale med en forbruker. Blant annet innføres et makstak på bindningstid. Den gir også forbrukere flere lovfestede rettigheter. Hvis forbrukeren for eksempel slutter å betale for ytelsen over i en periode på seks måneder, regnes forbrukeren å ha sagt opp avtalen. Forbrukerne får også et bedre vern mot prisøkninger, og en generell rett til å si opp avtalen.

Den nye loven kan ikke fravikes til skade for forbrukerne. Leverandører av digitale ytelser kan derfor ikke gi kunden vilkår som er dårligere enn det som følger av loven.

Forbrukertilsynet har ansvar for at loven overholdes. De kan ilegge sanksjoner dersom tilbyderne bryter loven.

«Digitale ytelser»

Loven gjelder kun for forbrukeres kjøp av «digitale ytelser». «Digitale ytelser» er definert både som «digitale tjenester» og som «digitalt innhold». Digitale tjenester kan være apper, videospill, meldingstjenester, strømmetjenester for film eller musikk, og tjenester for deling eller lagring av filer. Alt fra VG+, Netflix, HBO, HBO, iCloud, WhatsApp, og Messenger må derfor følge loven. «Digitalt innhold» er data som leveres på et fysisk medium, for eksempel på en DVD.

Begrepet «digitale ytelser» er med andre ord bredt. Det omfatter stort sett alle tjenester som på en eller annen måte innebærer fremstilling og/eller levering av data i digital form.

Et unntak gjøres for digitale ytelser som leveres sammen med en fysisk ting, og hvor den digitale ytelsen er nødvendig for at tingen skal fungere. EU-direktivet nevner som eksempel en smarttelefon. En smarttelefon leveres ofte med apper som er nødvendig for at den skal fungere som forutsatt, f.eks. en kameraapplikasjon. Kjøpet av smarttelefonen med kameraapplikasjonen vil derfor reguleres av den vanlige forbrukerkjøpslovgivningen, og ikke av digitalytelsesloven.

Loven vil primært gjelde hvis forbrukeren har betalt penger for å få ytelsen. Men den gjelder også hvis forbrukeren oppgir personopplysninger til leverandøren, utover hva som er nødvendig for å motta ytelsen. «Gratis» tjenester som Instagram, Facebook, Twitter, TikTok og Snapchat må derfor også forholde seg til loven.

Næringsdrivendes kjøp av digitale ytelser er ikke omfatte at loven. Den gjelder kun for privatpersoner som kjøper digitale ytelser for privat bruk. Noen tjenester er også unntatt. For eksempel faller betalingstjenester som Vipps og helsetjenester utenfor.

Lovkrav til digitale ytelse

Etter loven har forbrukeren krav på at ytelsen må svare til det forbrukeren kan forvente av «funksjonalitet og andre egenskaper». Hva dette innebærer, beror på hva ytelsen er og hva leverandøren har lovet. Hva forbrukeren betaler er også relevant. Kravet til «funksjonalitet» er litt diffust, og må avklares nærmere. Men hva leverandøren har lovet i markedsføring vil bli lagt vekt på.

Ytelsen må videre oppfylle kravene i andre relevante lover, for eksempel personopplysningsloven. Og ytelsen må ikke krenke andres rettigheter, som opphavsrett eller varemerker. For eksempel vil en strømmetjeneste ha en mangel dersom en film ikke er klarert for strømming.

Leverandøren kan avtale at ytelsen avviker fra kravene ovenfor. Men det må skje før eller senest når avtalen blir inngått. Og leverandøren må klart vise avviket, som igjen må aksepteres uttrykkelig av forbrukeren.

Påbudt med oppdateringer

Forbrukeren har krav på å både bli varslet om og få levert oppdateringer – slik at ytelsen fortsetter å oppfylle lovens krav. Leverandøren skal levere sikkerhetsoppdateringer. Men oppdatering av innhold kan også være relevant for å oppfylle lovens krav. Dersom pålagte oppdateringer ikke skjer, er leverandøren ansvarlig overfor kunden for feil som skyldes manglende oppdatering.

Manglende innhold eller sikkerhetsfeil fordi forbrukeren ikke har lastet ned oppdateringene, er imidlertid ikke leverandørens ansvar.

Leverandørens rett til å gjøre endringer

For løpende, digitale ytelser er det veldig praktisk å gjøre endringer. Det kan være relevant i å endre innholdet. For eksempel hvis leverandøren ikke lenger har rettigheter til innholdet (for eksempel musikk, filmer mv.), endringer av den tekniske løsningen for å utvikle og opprettholde kvaliteten på ytelsen, eller endret funksjonalitet for å konkurrere med andre leverandører.

Etter den nye loven har leverandøren rett til å gjøre slike endringer. Men forbrukerne må varsles først – på en klar og tydelig måte. Endringene må heller ikke påføre forbrukeren kostnader. Leverandøren må også ha opplyst i avtalevilkårene at slike endringer kan skje.

Forbrukeren kan komme seg ut av avtalen med leverandøren dersom endringen «ikke uvesentlig» påvirker levering av ytelsen. Det skal med andre ord litt til. I slike tilfeller kan forbrukene innen 30 dager heve avtalen.

Leverandøren kan også hindre at forbrukeren hever hvis det er valgfritt for forbrukeren å oppdatere. For eksempel en valgfri oppdatering i App Store e.l. Hvor praktisk dette alternativet er diskuteres i EU. For hvordan skal forbruken kunne vurdere om endringen påvirker ytelsen før endringen er lastet opp?

Maks bindingstid på 6 måneder

Et område hvor forbrukermyndighetene i Norge ofte har reagert er bindingstid. Etter loven kan leverandørene maksimalt avtale seks måneders bindingstid.

I enkelte tilfeller kan leverandøren kreve inntil 12 måneders bindingstid. Men da må forbrukeren få en økonomisk fordel som forsvarer lengden. For eksempel en redusert månedspris eller utvidet tilgang på tjenesten.

Automatisk oppsigelse ved manglende betaling

Hvis forbrukeren i løpet av seks måneder ikke har betalt for en digital ytelse, ansees dette som en oppsigelse fra forbrukeren. Hvis forbrukeren for eksempel sist betalte 31. mai 2022, og ikke har betalt månedlig beløp etter det. Da vil abonnementet avsluttes den 1. desember 2022 etter de nye reglene.

Her ønsker lovgiver å beskytte forbrukeren mot å pådra seg for mye gjeld. Som leverandør er det viktig å følge opp manglende betaling, men så avstå fra betalingspåminnelser etter utløpet av 6 måneders fristen.

Regelen om automatisk oppsigelse ved manglende betaling gjelder ikke hvis det er avtalt bindingstid.

Prisendringer og generell oppsigelsesrett

Leverandøren kan bare endre prisen dersom det tydelig følger av avtalen med forbrukeren. Men selv om prisendringer er avtalt, gjelder de ikke før forbrukeren har fått varsel om prisendringen «innen rimelig tid». Er prisøkningen høyere enn økning i konsumprisindeksen, kan forbrukeren si opp avtalen. Ved månedlig forfall for betaling, får oppsigelsen virkning fra neste måned. Er det avtalt bindingstid, kan prisen ikke endres i bindingstiden.

Justering av prisene til normalnivå etter lav introduksjonspris regnes ikke som en «prisendring» etter loven.

Forbrukerne får gjennom loven også en nokså vid rett til å si opp avtalen. For eksempel kan forbruker fritt avbestille før ytelsen er levert. Men leverandøren har da rett til å få erstattet sitt økonomiske tap ved avbestillingen, som typisk utgjør avtalt pris.

Er ytelsen løpende, kan forbrukeren også si opp avtalen. Ved løpende avtaler med forskuddsbetaling, får oppsigelsen virkning fra og med neste betalingsperiode.

Forbrukerens må kunne si opp via samme medium som forbrukeren inngikk avtalen. Har for eksempel forbrukeren bestilt ytelsen via leverandørens nettside – må oppsigelse også kunne skje her. Og har forbrukeren bestilt ytelsen via e-post, må forbrukeren kunne si opp via e-post. Her må nok flere aktører legge om sine rutiner for kundekommunikasjon.

Leverandøren får også en plikt til å informere om forbrukerens lovfestede rett til oppsigelse. Hver sjette måned må leverandøren varsle forbrukeren om dette.

Rett til erstatning for ikke-økonomisk tap

I norsk rett er hovedregelen at man bare kan kreve erstatning for et økonomisk tap. I forbrukerforhold gir en slik regel forbrukerne lite beskyttelse. Bryter leverandøren lov eller avtale om levering av digitale ytelser har forbrukene sjelden et økonomisk tap, i form av utlegg, tapt fortjeneste o.l. Forbrukeren har primært ulempe ved at leveransen ikke fungerer, for eksempel ved at forbrukeren ikke få sett den filmen hen ville akkurat da.

Etter digitalytelsesloven kan forbrukerne også kreve erstatning for ikke-økonomisk tap, såkalt ulempe-erstatning. For å få slik erstatning må forbrukeren ha blitt påført en «konkret og ikke ubetydelig ulempe». Det skal en del til for at slik erstatning kan kreves. Som eksempel nevner Justisdepartement ulempe ved å miste bilder i en skylagringstjeneste.

Risiko ved brudd på digitalytelsesloven

Dersom en leverandør bryter loven, kan forbrukerne fremme krav. Blant annet kan forbrukeren holde tilbake det hen skal betale ved forsinkelser. Eller kreve ytelsen rettet eller levert på nytt dersom ytelsen har en mangel. Ved mangler kan forbrukeren også kreve prisavslag. Alternativ til prisavslag kan forbrukeren heve avtalen, med mindre leverandøren kan bevise at mangelen ved ytelsen er «uvesentlig». Det skal altså lite til før førbrukeren kan si opp avtalen.

Dersom forbrukeren mener det foreligger en mangel ved ytelse, er det leverandøren som må bevise at det ikke stemmer. Bevisbyrden ligger altså på leverandøren, selv om det er forbrukeren som hevder å ha et krav.

Forbruketilsynet kan ilegge bøter

Forbrukertilsynet har fått rolle som tilsynsorgan for digitalytelsesloven. Dette er nytt. Forbrukerkjøpsloven – som gjelder kjøp av fysiske ting – gjelder kun mellom selger og kjøper. Her har tilsynet ingen myndighet dersom selger bryter forbrukerkjøpsloven. Dersom en leverandør bryter digitalytelsesloven, risikerer imidlertid leverandøren både krav fra forbrukeren og vedtak fra tilsynet.

Forbrukertilsynet kan forby handlinger eller vilkår i strid med loven. Forbrukertilsynet kan også ilegge bøter ved lovbrudd, i form av en tvangsmulkt eller et overtredelsesgebyr. Tvangsmulkt er en fremtidig bot, som påløper først ved nye, tilsvarende lovbrudd. Nivået på tvangsmulkt for overtredelse av markedsføringsloven har ofte ligget på rundt 1 million kroner eller mer. Et overtredelsesgebyr vil påløpe med en gang – men forutsetter at lovbruddet er vesentlige eller gjentatt. Nivået på overtredelsesgebyr har stort sett ligger rundt noen hundre tusen kroner.

Hva må du som leverandør gjøre?

Alle leverandører av digitale ytelser bør sette seg inn i loven, og oppdatere sine brukervilkår. Leverandørene bør også merke seg sin opplysningsplikt etter loven. For eksempel må leverandørene hver sjette måned informere kunden om kundens oppsigelsesrett. Leverandøren må også opplyse om oppdateringer, og sin rett til å gjøre endringer. Tiltak for å oppfylle opplysningsplikten bør settes i gang så snart som mulig.

Bull har lang erfaring med utarbeidelse og revisjon av brukervilkår i forbrukerforhold og kan bistå både med gjennomgang av brukervilkår og tiltak for å oppfylle opplysningsplikten. Om du har spørsmål ta gjerne kontakt med Cathrine Grundtvig, eller en annen av våre advokater på teknologi eller immaterialrett og markedsføringsrett.