Et spørsmål vi ofte får er hvilke regler som gjelder for parallellimport av varer. I denne artikkelen finner du en kort oversikt.

Fremstillingen gjelder varer som er beskyttet av varemerkerettighet, men tilsvarende problemstillinger gjelder også for andre immaterielle rettigheter som patent, design og opphavsrett.

Utgangpunkt

Utgangspunkt er at innehaver av et varemerke er beskyttet mot at andre selger varer påført samme kjennetegn i Norge. Et varemerke må søkes beskyttet i alle de land eller territorier man ønsker å få det beskyttet.

Spørsmål om parallellimport er lovlig eller ulovlig oppstår når en lovlig kjøpt vare importeres til Norge for videresalg utenom rettighetshaverens egne distribusjonsnett.

Fra hvilke land tillates parallellimport?

Etter norsk rett kan en varemerkebeskyttet vare som er parallellimportert til Norge fra innenfor EU/EØS-området fritt selges uten særskilt godkjennelse av varemerkeinnehaver. Dette følger av Lov om beskyttelse av varemerker (varemerkeloven) § 6. Når en vare erbrakt ut på markedet i EU/EØS med varemerkeinnehavers samtykke, anses varemerkeinnehavers enerett for å være ”konsumert” ved det første salg, slik at etterfølgende salgsledd fritt kan omsette varen videre.

Også dersom varen er brakt på markedet utenfor EU/EØS området av varemerkeinnehaver, men er importert til EU/EØS området med varemerkeinnehaverssamtykke, er eneretten konsumert slik at varen fritt kan parallellimporteres mellom EU/EØS statene.

Når er varen brakt ut på markedet med varemerkeinnehavers samtykke?

Det at varemerkeinnehavers enerett konsumeres ved at varen bringes på markedet i EU/EØS området av varemerkeinnehaver (eller med hans samtykke), reiser spørsmål omnår en vare er brakt i omsetning med varemerkeinnehavers samtykke, og hvem som kan samtykke med virkning for innehaver av varemerke i Norge.

Rettspraksis viser at det må være en kommersiell forbindelse mellom det selskap som har rett til varemerket i Norge og det selskap som har brakt varen påført varemerket på markedet. Det innebærer at om det er to uavhengige selskaper som har rett til et identisk (eller forvekslbart) varemerke i Norge og Tyskland, kan varene ikke parallellimporteres fra Tyskland til Norge. Derimot kan varen parallellimporteres om det norske og det tyske selskap er i samme konsern, og om de er lisenstakere eller distributører av varer fra samme selskap.

Det at en vare er brakt på markedet i strid med avtale, kan innebære at man anser at varen ikke er brakt på markedet med varemerkeinnehavers samtykke. I sak C-59/08 (Dior), vurderte EF-domstolen spørsmålet om en vare var lovlig parallellimportert. Saken gjaldt om eneretten til varemerket Christian Dior brukt for korsetter var konsumert, det vil si om korsettene var lagt ut for salg med varemerkeinnehavers samtykke. Lisenstaker hadde lagt varen ut for salg i strid med lisensavtalen. Domstolen kom til at varen da ikke kunne anses som lagt ut med varemerkeinnehavers samtykke. I den konkrete saken hadde lisenstaker solgt varen til personer som ikke var en del av Diors selektive distribusjonssystem. Dette ble ansett å være brudd med en bestemmelse som skulle ivareta kvaliteten på varen. For luksusvarer må kontraktsbestemmelser som skal beskytte varenes preg av å være luksusvarer, regnes som bestemmelser om varenes kvalitet. Lisenstakerens salg i strid med en slik bestemmelse, f.eks. forbud mot salg til lavpriskjeder, var derfor ikke salg med varemerkeinnehavers samtykke. Det vil imidlertid bero på en vurdering om kontraktsbruddet er av en slik art at innehaver av varemerke senere kan motsette seg parallellimport.

Ompakking

Et annet spørsmål som har vist seg å være praktisk viktig er om og i hvilken grad det er adgang til å pakke om parallellimporterte varer. Spørsmålet har særlig vært aktuelt i legemiddelindustrien hvor det er lovpålagte krav om merking, pakningsstørrelser med mer, gjerne forskjellige krav i ulike land, og hvor tekst på emballasje må oversettes.

Rettspraksis fra EU domstolen viser at importøren kan pakke om varen dersom det ernødvendig for effektivt å kunne selge varen i det landet som varen importeres til. Ompakking kan dermed skje for eksempel om det er regler som stiller krav til pakningen, Det er ikke tilstrekkelig at ompakking vil gi en kommersiell fordel. Dersom mindre inngripende metoder kan gjøre at hindringen for salget overkommes, skal den minst inngripende metode benyttes. For eksempel vil ompakking ofte kunne unngås ved å bruke en klistrelapp på originalemballasjen.

Det stilles også krav til utførelsen av ompakkingen. EU domstolens praksis viser at varemerkeinnehavers legitime interesser må tilgodeses, for eksempel i forhold til tilfredsstillende kvalitet på ompakkingen, og det er oppstilt relativt detaljerte regler for hvordan ompakkingen skal utføres.

Om du har spørsmål om parallellimport, varemerker eller immaterielle rettigheter, ta kontakt med advokat Rune Nordengen på e-post: rn@bullco.no