Advokat Erlend Balsvik har i en artikkelserie i Revisjon og Regnskap omtalt aksjeprogrammer og opsjoner i arbeidsforhold, hvor han blant annet har vært inne på Høyesteretts avgjørelse i den såkalte Kruse Smith-dommen. På bakgrunn av denne avgjørelsen har det etter hvert utviklet seg en metode for å tilføre aksjer til ansatte på gunstige vilkår, under merkelappen «Kruse Smith-modellen».

I høyesterettsdommen, inntatt i Rettstidende 2000 s 758, ble det anerkjent at arbeidstakere hadde er reelt eierskap til aksjer, selv om de i utgangspunktet kun hadde betalt pålydende. Dette utgjorde en brøkdel av aksjenes reelle verdi, som på ervervstidspunktet ble fastsatt etter en såkalt matematisk metode. Til gjengjeld hadde hovedaksjonæren, dersom den ansatte avsluttet sitt arbeidsforhold, eller ved overdragelse av aksjene, rett til å kreve overført aksjene for et beløp fastsatt etter tilsvarende metode, men da med fradrag for et beløp tilsvarende den opprinnelige «rabatten». På denne måten fikk de ansatte glede av verdistigningen på aksjene, selv om de ikke hadde en finansiell eksponering utover pålydende. Spørsmålet var om verdistigningen var å anse som en fordel i arbeidsforhold eller kapitalgevinst, og Høyesterett kom til det siste. Dette var overraskende, ettersom den økonomiske realitet i opplegget var å sammenligne med en opsjon som den ansatte hadde betalt en liten premie for, med en utøvelsespris tilsvarende markedsverdien på tildelingstidspunktet (fratrukket opsjonspremien). Ved bruk av en opsjon, vil verdiutviklingen frem til utøvelse være å anse som fordel vunnet ved arbeid, altså lønn. Denne likhet med en opsjonsordning synes likevel Høyesterett ikke å ha lagt avgjørende vekt på.

I den senere tid har ulike varianter av Høyesteretts arbeidstakervennlige doktrine blitt benyttet i aksjeprogrammer, gjerne slik at den ansatte blir skyldig selskapet et tilleggsvederlag ved senere salg av aksjene. På bakgrunn av Kruse Smith-dommen, anses gevinsten etter tilleggsvederlaget som kapitalgevinst, med vesentlig lavere skattebelastning enn om fordelen skulle anses som lønn.

Et forhold som imidlertid ikke ble avgjort i Kruse Smith-dommen, var om den likviditetsfordelen det innebærer å få erverve aksjene med et utsatt og betinget vederlag, kan være å anse som en skattbar fordel vunnet ved arbeid. Etter vår oppfatning er denne fordelen i realiteten betydelig, dersom selskapet tar det meste av risikoen ved verdifall.

En en annen mulig innfallsvinkel, er å se på eventuell ettergivelse av tilleggs-vederlaget som en skattbar fordel. Problemet med dette er at «fordelen» da blir typisk realisert når det med endelig virkning kan fastslås at aksjen aldri kommer til å kunne selges, for eksempel når selskapet går konkurs. I en slik situasjon kommer skatteregningen som salt i såret til en som allerede har tapt både jobb og aksjeverdier. Man bør derfor vurdere å reversere ordndningen i tide dersom man ser at dette blir utviklingen.

Et annet risikoaspekt man bør være klar over, dersom selskapet er den som yter «kreditten», er at ordningen kan bli ansett som ulovlig finansiell bistand, jf. aksjelovens § 8-10. Det kan være ulike oppfatninger omkring dette, men dersom et konkursbo vinner frem med at selskapet har stilt ulovlig kreditt til rådighet, er det en viss risiko for at kjøper av aksjene må innbetale hele beløpet. Dette problemet unngås dersom aksjene heller kjøpes fra en annen aksjonær.

En alternativ metode er at man i utgangspunktet legger sterke omsetningsbegrensninger på aksjene til de ansatte, slik at man kan begrunne en betydelig likviditetsulemperabatt. Dersom selskapet eller en hovedaksjonær har rett til å kjøpe tilbake aksjene dersom den ansatte slutter (såkalt omvendt opptjening) kan dette begrunne ytterligere rabatt. For ytterligere å avhjelpe de ansattes erverv av aksjer, kan selskapet benytte adgangen til å yte et lån innenfor rammen av aksjelovens system. Dersom de ansatte betaler normrente på dette lånet, oppstår i utgangspunktet ingen skattemessig fordel. Imidlertid er det klare beløpsgrenser for slike lån, og de ansatte kan sitte igjen med et vesentlig finansieringsbehov. Et alternativ er da at hovedaksjonæren(e) yter de ansatte et lån, eller fremforhandler en tredjeparts finansiering gjennom bank, igjen forutsetningsvis slik at det svares rente tilsvarende normrenten.

Noen vil sikkert innvende at hele poenget med Kruse Smith-modellen er at de ansatte ikke skal eksponere seg finansielt utover det minimale tegningsbeløpet. Det er dog sjelden man får i både pose og sekk, men et virkemiddel til vurdering er å la de ansatte eie aksjene gjennom et holdingselskap, som også står som låntaker for finansieringen. Dermed kan man kanskje oppnå en situasjon der de ansatte nyter godt av holdingselskapets ansvarsbegrensning. Men også dette bør brukes med måte.

SE FLERE ARTIKLER