Særlig kjøpersiden kan trekke flere lærdommer av den velskrevne dommen i tvisten mellom Statens vegvesen (SVV) og IBM fra 31. januar 2020. IBM går heller ikke fri for skyld, men slipper i stor grad med skrekken.

Saken springer ut av kontrakten SVV tildelte IBM for utvikling av et nytt nasjonalt bompengesystem til erstatning for det velkjente systemet fra Q-Free. Prosjektet strandet etter ca. 1,5 år med utvikling, da SVV hevet kontrakten og brakte IBM for retten. Oslo tingrett frifant IBM for hovedkravet og dømte SVV til å betale erstatning, vederlag og fulle saksomkostninger til IBM.

Saken er særlig interessant ved at kundens manglende medvirkning blir tillagt avgjørende vekt. Flere generelle poenger ved IT-utviklingsprosjekter kommer godt frem:

  • Kundens medvirkningsplikt er omfattende ved komplekse anskaffelser
  • Kundens oppfølging kan bli så tett at kunder overtar ansvar for prosjektgjennomføring
  • Valg av standard programvare framfor skreddersøm betyr at kunden oftest må ofre noe
  • Kunden må utnytte tolkningsrommet i vide spesifikasjoner lojalt
  • Partene bør bli enige om kvalitet, tid eller kostnad er viktigst
  • Om det bærer galt av sted kan avbestilling være et alternativ

Se nærmere på disse punktene nedenfor.

Utviklingskontrakten i denne saken var basert på standardkontrakten PS2000 fra Dataforeningen. Utviklingsavtalen bygget på en kombinasjon av smidig og fossefallsmetodikk for spesifikasjon, med målpris.

Kundens medvirkningsplikt er omfattende
Tingretten konkluderte, som antydet, med at SVV ikke medvirket tilstrekkelig. Mangelfull medvirkning ble av retten karakterisert som en av hovedårsakene til utfordringene ved prosjektet.

Kravet til medvirkning er ofte strengt i IT-kontrakter fordi leveransene er så komplekse at ingen leverandør alene vil vite eksakt hva som skal leveres.

Så hva ligger i kravet til medvirkning?

Kunden må for det første yte tilstrekkelig innsats. For eksempel må kunden stille med tilstrekkelig arbeidskraft og arbeidsunderlag (spesifikasjoner ol.) – slik at prosjektet ikke forsinkes på grunn av kunden.

Kunden må for det andre fatte beslutninger raskt nok til at fremdriften ikke hindres. I dette ligger at Kundens prosjektdeltagere må ha nødvendig myndighet og at myndigheten faktisk brukes – tidsnok. Manglende beslutningsmyndighet hos prosjektdeltakerne synes vanligere når kunden er en stor offentlig virksomhet, enn når kunden er en mindre privat aktør. Leverandør bør derfor forsikre seg om at nødvendig myndighet på kundesiden er avklart – slik at fremdriften i prosjektet sikres.

Kunden må for det tredje besørge tilstrekkelig kompetanse. Leverandøren må stille med teknisk og organisatorisk kompetanse til å levere. Kunden må på sin side stille med kompetanse om behovene som skal tilfredsstilles og andre spesielle forhold på egen side. Kompetansekravet kan resultere i at kunden er pliktig til å stille også med IT-kompetanse, spesielt i komplekse prosjekter. I tillegg skal naturligvis kunden stille med generell område (domene)-kunnskap om egen virksomhet.

Kundens oppfølging kan bli for tett
Dommen synliggjør videre hvilken risiko det medfører om kunden er for tett på leverandøren. Paradoksalt nok var SVVs oppfølging av IBM så tett at IBM ikke ble gitt det nødvendige manøvreringsrommet leverandøren må ha om den skal ta ansvar for et gitt resultat til en gitt pris. Mye av uenigheten knyttet seg nemlig ikke til selve leveransen, men snarere gjennomføringen av prosjektet.

Retten fremhever den uheldige dynamikken:

«… det har oppstått en «ond sirkel» hvor den manglende innfrielsen fører til enda mer detaljerte krav fra SVV, som igjen fører IBM ytterligere på defensiven. SVV synes å ha fokus på selve prosessen, mens IBM har fokus på å levere (i tide)».

(fra kvalitetssikringsrapport, dommen side 31)

Ved sin intervensjon tiltok SVV seg slik (trolig uforvarende) et større ansvar for prosjektgjennomføringen enn det som var avtalt.

Den onde sirkelen kom ifølge dommen i gang av at SVV hadde tapt tillit til IBMs prosjektleder. Et annet viktig læringspunkt er derfor å sørge for tillitsbyggende tiltak, særlig i komplekse prosjekter hvor partene sammen må finne løsninger på mange spørsmål.

Valg av standardprogramvare framfor skreddersøm betyr ofte at kunden må ofre noe
Forutsetningen i avtalen mellom SVV og IBM var at standardprogramvare i størst mulig grad skulle brukes, også dersom det betød at oppgaver måtte løses annerledes.

Fordelen ved å bruke programvareløsninger som allerede er utviklet, er at ressursbruken gjerne blir mindre og kvaliteten høyere enn ved skreddersøm. En av ulempene er at totalløsningen sjeldent oppfyller alle detaljkrav eller speiler måten oppgaver har vært løst på tidligere.

Et konkret eksempel var at et skjema man tidligere hadde på papir ikke ble presentert på én side i brukergrensesnittet standarden støttet, men over flere faner. Retten mente SVV måtte finne seg i dette, fordi SVV hadde bedt om mest standardfunksjonalitet.

Ett annet eksempel var at SVV måtte finne seg i at dokumentasjonen var delt inn etter de standardiserte programvaremodulene.

Lærdommen er at kunden må være fleksibel og ikke kan stille like strenge krav til tilpassing som ved skreddersøm.

Kunden må utnytte tolkningsrommet i vide spesifikasjoner lojalt
Dommen forteller at enkelte av de funksjonelle kravene var klart formulert, mens andre ga mer generelle føringer. Det er en utfordring å formulere gode krav på alle områder, og det var en bevisst strategi fra SVV å gi tilbyderne i anskaffelsen rom for ulik oppfyllelsesmåte.

Retten uttaler at leverandører som er forpliktet til å levere et bestemt resultat, innen en viss frist og til en bestemt pris, som utgangspunkt må ha en rimelig frihet til å løse oppgaven innenfor den vide spesifikasjonen:

«I praksis innebar dette at SVV ikke sto fritt til å kreve en annerledes eller forbedret løsning, dersom den som var utarbeidet av IBM allerede lå innenfor en rimelig fortolkning av kravene. Dette prinsippet gjelder alle prosjekter hvor leverandøren har en resultatforpliktelse med tids- og kostnadsrammer, i motsetning til en innsatsforpliktelse der kunden fortløpende belastes for utført arbeid».

(Dommens side 55)

Læringen er at kunden i situasjoner hvor den ønsker standard programvare og spesifikasjonene er vide, må gi leverandøren et «handlingsrom til å finne den mest kostnadseffektive løsningen innenfor målbudsjettet». Retten slår fast at økt detaljrikdom i kravene som ble stilt underveis i prosjektet endret prosjektet fra et implementeringsprosjekt til et utviklingsprosjekt. Det lå ikke i den avtalte prisen.

Partene bør bli enige om kvalitet, tid eller kostnad er viktigst
Det generelle utgangspunktet er at en leverandør må prioritere tid mot kvalitet (funksjonsrikdom) – noe også IBM gjorde. Leverandør må som oftest overholde frister. Oversittes fristene risikerer leverandøren å bli utsatt for sanksjoner som dagbøter og heving, i tillegg til overforbruk av egne ressurser.

For kunder varierer prioriteringen mer. At også kunden prioriterer tid har formodningen for seg – kunden ønsker å avhjelpe et behov innen rimelig tid. På den annen side kan kunden fra før ha en løsning av en viss kvalitet – definert av retten som funksjonsrikdom. Kanskje har kunden også rett til å forlenge gjeldende avtale, slik at tid blir underordnet. I fast- og målprisavtaler vil dessuten leverandøren bære prisrisikoen i større eller mindre grad. Dermed kan det være viktigere at det utviklede har god kvalitet enn at det er ferdig raskt og innenfor budsjett.

I Grindgut-prosjektet prioriterte SVV tid lavere enn IBM, til fordel for funksjonsrikdom. Dette til tross for at målet var å levere innen utløpet av den eksisterende avtalen.

Dommen viser med full klarhet hvor galt det kan gå når prioriteringene spriker på denne måten.

Læringen er at partene bør bli enige om hva som er viktigst – tid, kostnad eller kvalitet – i god tid før oppstart.

Om det bærer galt av sted kan avbestilling være et alternativ
Det første retten uttalte i sin samlede vurdering av saken var: «Grindgut var fra starten et utfordrende prosjekt.». I en del tilfeller, enten på grunn av partene, eller som følge av modning gjennom prosjektet, vil begge sider være tjent med at prosjektet avsluttes.

Da kan det være gunstig med en god avbestillingsmekanisme i kontrakten – som ivaretar leverandør og kunde på en slik måte at mekanismen utgjør en reell nødbrems. Men det kreves også betydelig modenhet for å bruke adgangen når den finnes, slik den gjør under PS2000. Hovedutfordringen ligger i å erkjenne svakhet på egen side når man forstår at prosjektet ikke vil lykkes, slik at man får et realistisk bilde av sjansene for å nå frem i en eventuell tvist. I denne saken mistet SVV troen på suksess, men feilvurderte  egen posisjon.

En avbestilling kan oppleves som bortkastet, men blir ikke bortkastet sammenlignet med å kjøre et dødsdømt prosjekt videre til det krasjer med etterfølgende opprydding i retten.

Hvorfor er denne dommen spesiell?
I Norge avsies det få dommer om informasjonsteknologi. Enda færre i leverandørens favør. Det som likevel gjør denne dommen spesiell er at retten har maktet å gripe tak i den avgjørende betydningen av kundes lojale og aktive medvirkning. I et enormt sakskompleks har retten evnet å behandle de aktuelle spørsmålene uvanlig ryddig og forståelig, slik at det blir mulig å trekke en rekke generelle lærdommer av saken.

Enden på første verset i visa ble …
Selv om IBM fikk kritikk på flere punkter, vant selskapet frem på det viktigste, nemlig at det ikke forelå grunnlag for å heve avtalen. Som følge av forhold vi har beskrevet over, ble IBM ansett å ha rett på utsatte frister og tilleggsbetaling.

I den 124 sider lange dommen tilkjente retten IBM

  • vederlag med til sammen over kr 136 millioner
  • erstatning med drøye kr 2,5 millioner

Siden IBM ble ansett å ha vunnet saken fullt ut, fikk selskapet dekket saksomkostninger med over kr 42 millioner. SVV hadde i tillegg egne omkostninger på over kr 41 millioner.

Totale krav mellom partene utgjorde totalt kr 550 millioner.

Saken er påanket av SVV – dermed er ikke siste ord sagt.

Av advokat Kristian Foss og advokatfullmektig Anders A Christie 

    

Advokat Kristian Foss er partner i Bull & Co Advokatfirma, medlem i Fagutvalget for IKT-rett i Juristenes utdanningssenter, tidligere husadvokat i EVRY og fagansvarlig for TMT i Haavind Advokatfirma. Han arbeider med IT, personvern- og tvisteløsning. Kristian kan nås på kf@bull.no eller mobil 97 06 26 55.

Advokatfullmektig Anders A Christie er tilknyttet Bull & Cos avdeling for teknologi. Han arbeider med IT-kontrakter, personvern- og sikkerhetsrett. Han har skrevet masteroppgave om bruk av Big Data innenfor rammene av personvernforordningen (GDPR).

SE FLERE ARTIKLER