Denne artikkelen er skrevet og publisert torsdag 12. mars 2020 klokken 13.00

Senioradvokat Elisabeth Hoffmann

Onsdag 11. mars erklærte Verdens Helseorganisasjon at covid-19 (koronaviruset) er en pandemi.

Folkehelseinstituttet kommer daglig med nye oppdaterte råd og anbefalinger. I tillegg har Helsedirektoratet i samarbeid med Folkehelseinstituttet bedt kommunene gjøre risikovurderinger med hensyn til gjennomføring av store arrangementer, og anbefaler at alle innendørs arrangementer med over 500 deltakere avlyses. Utendørs arrangementer med tribuner, eller der tilskuere står eller sitter tett, bør avlyses. Enkelte kommuner har forbudt slike arrangementer, i tillegg til å kreve at det søkes bydel eller kommune for å gjennomføre arrangementer med flere enn 100 deltakere.

Restriksjonene og anbefalingene skaper store utfordringer og arrangørene blir tvunget til å foreta vanskelige vurderinger. Det store spørsmålet er – hvem skal dekke kostnadene?

Utgangspunktet
Når man arrangerer et kurs, en konsert, en festival eller andre lignende arrangementer inngås det en rekke avtaler som inneholder rettigheter og forpliktelser for partene. Avtalene er som oftest ulike med hensyn til om den inngås med leverandører til arrangementet eller med deltakere eller besøkende som kjøper billett.

Det klare utgangspunktet er at en part som ikke kan oppfylle sine forpliktelser etter avtalen, kan holdes erstatningsansvarlig for det tap den andre parten lider som følge av misligholdet. Hvilket erstatningsansvar hver av partene eventuelt har, vil ofte følge av avtalen, men etter norsk rett kan man også i visse tilfeller legge vekt på alminnelige avtalerettslige prinsipper eller det som følger av lovbestemmelser dersom avtalen ikke regulerer det aktuelle forholdet.

Mange avtaler inneholder bestemmelser om såkalt force majeure og spørsmålet blir i hvilken grad koronaviruset kan påberopes som en force majeure-begivenhet i avtalesammenheng.

Med hensyn til avlysing av ulike arrangementer kan det stille seg ulikt om arrangementet avlyses som følge av at det er innført restriksjoner slik det nå er gjort i Oslo, eller om avlysningen gjøres av arrangøren som et preventivt tiltak for å hindre smittespredning. Et annet spørsmål er i hvilken grad kunden som har kjøpt billett kan påberope seg force majeure og kreve refusjon av billettprisen.

Hva er force majeure?
Force majeure betyr «større krefter» og skal beskrive omstendigheter som er utenfor menneskelig kontroll og som dermed heller ikke kan avverges av mennesker. Vanligvis inkluderes krig, opprør, blokade naturkatastrofer, streik og lock-out, importrestriksjoner og hyperinflasjon i en bestemmelse om force majeure. I visse tilfeller inkluderes også farlige smittsomme sykdommer, pandemier eller epidemier i en avtaletekst, men det er mindre vanlig. I engelskspråklige avtaler ser man ofte begrepet ”act of God”.

Det avgjørende er om omstendigheten som oppstår er utenfor en parts kontroll. I tillegg kan ikke en part som kjente til omstendigheten da avtalen ble inngått påberope seg den samme omstendigheten for å komme unna sine forpliktelser. Det er videre et krav at omstendigheten ikke med rimelighet kunne ha vært unngått eller at man kunne ha overvunnet hindringen og dens konsekvenser.

Et annet fellestrekk ved slike bestemmelser er at den rammede part er pålagt en varslingsplikt.

Visse lover inneholder bestemmelser som regulerer en parts rett til å unnslippe erstatningsansvar dersom utførelse av forpliktelsen forhindres av en force majeure-begivenhet. Som eksempel nevnes pakkereiseloven og kjøpsloven.

Er koronaviruset en force majeure-begivenhet?
Det store spørsmålet er om koronaviruset er å anse som en force majeure-begivenhet, eventuelt om det under enhver omstendighet kan påberopes som et grunnlag for utsettelse eller avlysing av et arrangement.

Dessverre er ikke svaret så enkelt. Hva som er avtalt mellom partene i den aktuelle avtalen vil ha stor betydning. For det første må man se om avtalen i det hele tatt inneholder en klausul om force majeure, og for det andre har det stor betydning hvordan klausulen er formulert. Det kan bli ulike utfall for avtaler der ulik ordlyd er valgt. For eksempel er det forskjell på om avtalen fastsetter at det må være «umulig» for en part å oppfylle sine forpliktelser og om man har brukt andre begreper som at oppfyllelsen er «vesentlig vanskeliggjort» eller «uforsvarlig».

I de fleste tilfeller er det avtaleregulert at en force majeure-begivenhet fritar parten som er rammet for leveringsplikt og erstatningsansvar, noe som også er utgangspunktet i kjøpsretten. Det fritar imidlertid ikke nødvendigvis for øvrige misligholdsbeføyelser, slik at motparten i utgangspunktet har i behold sin detensjonsrett (tilbakeholdsrett), hevingsrett og prisavslagsrett.

Det vil derfor ha betydning om avtalen inneholder bestemmelser som gir partene rett til heving ved inntreden av en force majeure begivenhet. Virkninger av heving er som utgangspunkt at partenes plikter til oppfyllelse faller bort, og at det som er mottatt kan kreves tilbakeført. Dette innebærer at dersom det er foretatt delbetalinger kan det være grunnlag for tilbakeføring av det som er betalt.

Hvorvidt en part kan påberope koronaviruset som en force majeure-begivenhet og hvilke følger det eventuelt vil ha, må altså vurderes konkret i hvert tilfelle og på bakgrunn av den avtalen som er inngått mellom partene.

Avtaleforholdet
I avtaler mellom arrangør og leverandører vil det ofte foreligge en skriftlig avtale mellom partene. Tolkningen av eventuelle force majeure-klausuler i avtalen vil ha stor betydning for hvilket ansvar hver av partene kan pålegges for den andres tap.

Noen avtaler inneholder imidlertid ingen slik klausul og da blir det et spørsmål om force majeure likevel kan påberopes. Det naturlige er da å se hen til bakgrunnsretten. Det kan variere hvilke lovbestemmelser som er aktuelle ut fra kontraktstype.

Ved salg av billetter er utgangspunktet at ved avlysning har kunden rett til å få refundert det som er betalt for billetten, eventuelt med fratrekk for gebyrer. Dersom arrangøren har tatt forbehold ved salg av billetten, for eksempel et force majeure-forbehold, må man se på ordlyden i forbeholdet for å vurdere hvorvidt kunden likevel har krav på refusjon. I mange tilfeller eksisterer det imidlertid et trepartsforhold mellom kjøper, arrangøren og en distributør (f.eks Ticketmaster). Det foreligger rettspraksis i saker om heving av billettkjøp der retten har lagt til grunn at avtalevilkår mellom distributør og kjøper ikke regulerer det rettslige forholdet mellom arrangøren og kjøper. Dette forholdet er heller ikke direkte lovregulert. Det er på denne bakgrunn uttalt at det er naturlig å se hen til det som finnes av lovbestemmelser på nærliggende områder, herunder forbrukerkjøpsloven.

Forbrukerkjøpsloven inneholder ikke noen generell bestemmelse som begrenser omfanget av selgers erstatningsplikt. Ved forsinkelse er det imidlertid et fritak for selgers erstatningsplikt så langt selgeren kan godtgjøre at forsinkelsen skyldes hindring utenfor selgerens kontroll og som selgeren ikke med rimelighet kunne forventes å ha tatt i betraktning på avtaletiden eller å unngå eller overvinne følgene av. Det kan således ha betydning om et arrangement utsettes eller avlyses.

Dersom et arrangement utsettes kan det oppstå spørsmål om kjøperen kan heve kjøpet.

Restriksjoner og forbud fra myndighetene
Smittevernoverlegen i Oslo kommune vedtok gjennom forskrift den 11. mars 2020 tiltak for å hindre smitte av koronaviruset i forbindelse med arrangementer og folkeansamlinger. Blant vedtakene ble det nedlagt et forbud mot innendørs og utendørs arrangementer med flere enn 500 deltakere. Videre ble det fastsatt at for alle arrangementer med flere enn 100 deltakere skal arrangøren gjennomføre en risikovurdering. Dersom man etter risikovurderingen ønsker å gjennomføre arrangementet skal søknad med risikovurdering inngis til Oslo kommune v/bydel. Allerede dagen etter ble det meddelt fra byrådsleder at det er vedtatt forbud mot arrangementer med over 50 deltakere i Oslo. Det er påregnelig at lignende forskrifter vil fastsettes også for andre deler av landet.

Ved arrangementer med flere enn 50 deltakere i Oslo vil det være gode grunner for å si at det er umulig å gjennomføre arrangementer som overstiger grensen. Hva som blir konsekvensene av dette vil, som det fremgår av det som allerede er gjennomgått, bero på avtalen mellom de ulike partene og aktørene.

Et særskilt spørsmål reiser seg når det gjelder vedtak som angir, slik det først ble gjort i Oslo, at arrangøren må gjøre en risikovurdering ved arrangementer med over 100 deltakere, men under 500. Vedtaket er formulert slik at dersom arrangøren etter å ha gjennomført risikovurderingen likevel ønsker å gjennomføre arrangementet så må det sendes en søknad. Arrangøren oppfordres til å avlyse arrangementet dersom arrangøren ser at arrangementet har vesentlig risiko, særlig knyttet til avstand mellom deltagere mindre enn 1 meter, utenlandske deltagere som har vært i risikoområder siste 2 uker, eller arrangementer med varighet lenger enn fire timer. Det legges altså opp til en ganske streng vurdering av gjennomføring.

Slike vedtak medfører at arrangørene må foreta vanskelige vurderinger. Selv om dette valget kan sies å være basert på en oppfordring fra myndighetene er det ikke sikkert at det i de aktuelle avtaleforholdene kan kategoriseres som en umulighet å gjennomføre arrangementet.

Formuleringen kan fort føre til at arrangører sender søknad uavhengig av om de forventer at den blir akseptert, ettersom det kan være lettere å påberope seg umulighet dersom man har fått avslag. Et annet spørsmål er selvfølgelig i hvilken grad kommunene faktisk har kapasitet og ressurser til å behandle slik søknader og hvor lang behandlingstiden vil være. Konsekvensen kan bli at en arrangør sender inn en søknad, men må avlyse eller utsette arrangementet uansett på grunn av manglende svar på søknaden. I slike tilfeller vil avlysingen antagelig komme svært kort tid før arrangementets planlagte start, hvilket kan medføre ytterligere utfordringer med hensyn til hvordan avtalene skal tolkes og da særlig med hensyn til varslingsplikten.

Avsluttende kommentarer
De fleste virksomheter er nå i full gang med å vurdere risiki knyttet til både arbeidstakere, kontraktsforpliktelser og gjennomføring av arrangementer som er planlagt i nær eller fjernere fremtid.

Vi i Bull & Co anbefaler at alle virksomheter tar en gjennomgang av sine avtaler og vurderer i hvilken grad man allerede nå for eksempel er forpliktet til å varsle om mulighetene for at force majeure vil påberopes.

Bull & Co kan bistå din virksomhet med gjennomgang av avtaler eller yte bistand i forbindelse med konkrete spørsmål om hvordan avtalene som virksomheten har må tolkes, og hvilke konsekvenser man eventuelt må forberede seg på.

 

 

 

 

SE FLERE ARTIKLER