Implementeringen av EUs Digitalmarkedsdirektiv («DSM-direktivet»), som skal tilpasse opphavsretten til det digitale samfunnet og styrke opphaveres posisjon generelt, er allerede i gang i flere av de store EU-landene. Gjennom direktivet innføres en såkalt bestselgerrett for opphavere. Denne fordrer at både opphavere og rettighetserververe revurderer sine vederlagsmodeller.

 DSM-direktivet søker å tilpasse opphavsretten til det digitale samfunnet og ytterligere harmonisere opphavsrettslovgivningen i det indre marked. I tillegg styrkes opphaveres posisjon generelt; ikke bare i det digitale samfunnet. Blir direktivet innlemmet i EØS-avtalen vil det bli nødvendig med endringer i den norske opphavsrettslovgivningen. En viktig endring som kommer med direktivet, er innføringen av en «bestselgerrett» for opphavere. Hva betyr dette for opphavere og erververe?

Bestselgerretten – styrker opphaveres inntektsmuligheter

Bestselgerretten skal sikre opphavere, for eksempel en manusforfatter, en lempningsrett der det opprinnelig avtalte vederlaget viser seg å bli uforholdsmessig lavt sammenlignet med de inntektene rettighetene har generert. Bestemmelsen i direktivets artikkel 20 skiller seg fra åndsverkloven § 69 om rett til rimelig vederlag ved at:

  1. vurderingen kan baseres på forhold inntrådt etter avtaleinngåelsen og
  2. kravet kan gjøres gjeldende overfor tredjeparter som har ervervet rettigheten fra opprinnelig erverver.

Bestemmelsen medfører derfor en større uforutsigbarhet for rettighetserververe, som for eksempel produsenter av innhold, enn slik rettstilstanden er i dag. En slik utsikkerhet kan imidlertid avdempes gjennom endrede vederlagsmekanismer.

Valg av vederlagsmodeller – risiko ved bruk av engangsvederlag

Ettersom direktivet utvider opphaveres rettigheter overfor tredjepart, vil risikoen for at opphaver kan kreve ytterligere vederlag i ettertid, bli et mer sentralt element i forhandlingene mellom opprinnelig erverver og ervervende tredjepart.  

Det er derfor viktig at opprinnelig erverver sørger for at det vederlaget opphaver mottar for rettighetene er tilstrekkelig dynamisk, slik at det tilpasses eventuelle etterfølgende forhold. Et engangsvederlag («lump sum») vil umiddelbart synes som en uegnet vederlagsmodell.

For eksempel kom Berlins kammerrett til at engangsvederlaget en skuespiller mottok for å ha dubbet stemmen til Captain Jack Sparrow i de to første Pirates of the Caribbean-filmene stod i misforhold til inntektene filmen hadde generert. Skuespilleren mottok opprinnelig 5000 euro, men ble av domstolen tilkjent i underkant av 70.000 euro som tilleggsvederlag.

Saken viser hvordan et engangsvederlag som i utgangspunktet var rimelig, senere kan bli ansett som uforholdsmessig lavt.

Dersom opphaveren betales i royalty, vil vederlaget øke i takt med inntektene rettighetene har generert for erverver. Det kan derfor synes som om royalty vil være en godt egnet vederlagsmodell.

Løs uforutsigbarheten på avtaletidspunktet

Den utvidede lempningsadgangen for opphavere som direktivet gir, vil svekke forutsigbarheten for erververne av disse rettighetene. Denne uforutsigbarheten bør i størst mulig grad håndteres på avtaletidspunktet, gjennom eksempelvis dynamiske vederlagsmekanismer, slik at muligheten for senere tid- og ressurskrevende konflikter og tvister reduseres.

Ønsker du å lese mer om hva DSM-direktivet vil bety, har vi utdypet dette i denne artikkelen: DSM-direktivets bestselgerrett.

Spørsmål? Ta kontakt med: Advokatfullmektig Henrik Monrad Stranheim Krokå, partner Lisa Digernes eller partner Jan Morten Evertsen

 

SE FLERE ARTIKLER