Høstens store samtaleemne på opphavsrettens område har vært EU-kommisjonens forslag til et nytt opphavsrettsdirektiv. Forslaget går blant annet ut på at tilbydere av delingsplattformer som Facebook og Youtube skal holdes ansvarlig for sine brukeres handlinger og at innehavere av tidsskrifter skal få en ny enerett til publisering av artikler på nett. Mens rettighetshavere innenfor medie- og kulturbransjen med begeistring har ønsket forslaget velkommen, mener motstanderne av forslaget at det utgjør en trussel mot den frie informasjonsflyten på nett og frykter at normal brukeratferd, som deling og publisering av innhold på nett, vil bli sensurert eller avgiftsbelagt.

 

Den 12. september stemte EU-parlamentet for det reviderte forslaget til et nytt opphavsrettsdirektiv, Directive on Copyright in The Digital Single Marked (DSM-direktivet). Det er ventet at avstemming over det endelige forslaget til nytt direktiv vil finne sted tidlig i 2019. Kulturdepartementet har foreløpig vurdert direktivet som EØS-relevant, og dersom DSM-direktivet vedtas, vil en gjennomføring av direktivet i norsk rett medføre flere viktige endringer i åndsverkloven og norsk opphavsrett forøvrig.

Hensikten bak DSM-direktivet er å harmonisere opphavsretten ytterligere i det indre markedet. I tillegg fremgår det klart av direktivets fortale at det har vært et særskilt ønske om å styrke vernet av åndsverk og nærstående rettigheter. Målet om å styrke rettighetshavernes posisjon må sees i lys av det siste tiårets utvikling, hvor mye av verksutnyttelsen har foregått på ulike delingsplattformer uten at rettighetshaverne har gitt sin tillatelse, og svært ofte uten at rettighetshavernes har mottatt økonomisk kompensasjon for bruken av det opphavsrettslig beskyttede materialet.

Direktivet har vært svært omdiskutert, og det er særlig innholdet i artikkel 11 og 13 som har vært gjenstand for debatt (og lobbyvirksomhet). Kritikerne av forslaget har blant annet hevdet at tiltakene for å styrke rettighetshavernes posisjon vil fungere som et hinder for fri informasjonsflyt, og at det vil føre til sensur av det mange anser som normal brukeratferd. Innehaverne av delingsplattformer har i tillegg stilt seg kritisk til å bli holdt ansvarlige for brukernes handlinger.

 

Skatt for linking til artikler?

Artikkel 11 fastslår at utgivere av tidsskrifter som magasiner, aviser og lignende skal ha en enerett til publisering av artiklene sine. Utgivere av akademiske tidsskrifter faller utenfor vernet. Eneretten skal bestå i fem år og skal eksistere ved siden av journalisten(e)s opphavsrett til artikkelen. Eneretten skal tolkes på samme måte som art. 2 og art. 3 i INFOSOC-direktivet om rettighetshaverens enerett til å fremstille eksemplar av verket og gjøre verket tilgjengelig for allmennheten.

Eneretten innebærer at for eksempel nyhetsbyråer skal kunne kreve kompensasjon fra tilbydere av informasjonssamfunnstjenester dersom nyhetsbyråets artikler gjøres tilgjengelig på deres nettsider. Kritikerne av bestemmelsen har betegnet bestemmelsen som regelen om «lenkeskatt». Det er forøvrig presisert at bruk av hyperlinker ikke er å anse som tilgjengeliggjøring og at private brukere ikke skal holdes økonomisk ansvarlige så lenge bruken er ikke-kommersiell. Hva som anses som tilgjengeliggjøring for allmennheten og eksemplarfremstilling, vil være styrende for om utgiverne av publikasjonene kan kreve vederlag for bruken av artiklene i de enkelte tilfellene.

 

Delingsplattformer kan holdes ansvarlig for brukernes handlinger

Artikkel 13 etablerer et ansvar for tilbydere av kommersielle delingsplattformer der brukerne av delingsplattformen laster opp og gjør tilgjengelig opphavsrettslig beskyttet innhold. Bestemmelsen er helt tydelig på at delingsplattformenes virksomhet vil være «a communication to the public». Videre er det presisert i direktivets fortale at delingsplattformene ikke kan påberope seg ansvarsfrihetsbestemmelsene som følger av e-handelsdirektivet (eller e-handelsloven).

Etter gjeldende rett er det svært tvilsomt hvorvidt rettighetshavere kan rette krav mot delingsplattformene når brukerne fremstiller eksemplarer eller gjør tilgjengelig åndsverk uten samtykke fra rettighetshaverne. Delingsplattformene har støttet seg på at det er brukerne som gjør verket tilgjengelig (men se C-610/15 hvor EU-domstolen fant at Pirate Bay foretok «a communication to the public») og søkt ansvarsfrihet etter e-handelsdirektivet.

DSM-direktivets løsning er at representanter fra rettighetshavernes og delingsplattformenes side skal gå sammen og bli enige om lisensavtaler som dekker ansvaret for brukere som ikke opptrer kommersielt. En slik løsning forutsetter at rettighetshaverne ønsker å ha sine verk tilgjengelig på nettet mot kompensasjon.

Dersom rettighetshaverne ikke ønsker at verket skal være på nettet, vil prosessen bli mer utfordrende. I det reviderte forslaget angis ingen klar løsning på hvordan prosessen skal være i disse tilfellene, annet enn at partene skal gjøre det de kan for å sørge for at lovlig materiale ikke skal bli sensurert og nektet tilgjengeliggjort på nett. Når tvisten mellom bruker og delingsplattform først har oppstått, legger direktivet opp til at medlemsstatene skal etablere alternative, nasjonale tvisteløsningsorgan som raskt og effektivt skal kunne løse tvister mellom brukere og delingsplattformer, der delingsplattformen ikke vil publisere innholdet brukeren vil laste opp av frykt for å komme i ansvar. Fordi det kan være flytende grenser mellom hva som er tillatt bruk av verk og hva slags bruk som vil utgjøre en opphavsrettskrenkelse, er det en risiko for at delingsplattformer vil ha en «føre var» tilnærming til utfordringen, ved å nekte å publisere innholdet. Dersom de alternative tvisteløsningsorganene faktisk vil være lett tilgjengelige, billige og effektive, vil dette kunne være med på å motvirke faren for sensur av lovlige nettytringer.

Et annet punkt som ikke uten videre fremstår som klart, er forholdet mellom art. 13 og eksemplarfremstillingsretten, som ikke nevnes i det hele tatt. En handling som går ut på å laste opp materiale på en nettside, vil også kunne regnes som eksemplarfremstilling. Om brudd på eneretten til eksemplarfremstilling av verk kan anføres av rettighetshavere som et alternativt grunnlag (enten mot bruker eller delingsplattform), er ikke klart slik det reviderte forslaget lyder i dag.

 

Internett vil overleve

Det er grunn til å presisere at unntakene fra opphavsmannens enerett som gjelder i dag, også vil gjelde for art. 11 og 13. Mye av bruken av opphavsrettsbeskyttet materiale på internett i dag kan være fullt lovlig. Bruk av «memes» og lignende vil for eksempel kunne være et lovlig sitat eller en parodi. Det er med andre ord ikke meningen at lisensavtalene skal dekke bruk som i dag er lovlig. Både i direktivets fortale og de enkelte bestemmelsene presiseres det at det ikke er direktivets hensikt å ramme individuelle brukeres ikke-kommersielle bruk av verk. Det er derfor grunn til å tro at direktivet, slik det lyder i dag, ikke vil innebære fundamentale endringer for individuelle brukere av internett. For tilbydere av delingsplattformer vil direktivet innebære endringer, idet de ilegges et rettslig og økonomisk ansvar. Omfanget av det økonomiske ansvaret vil bero på innholdet i lisensavtalene som fremforhandles med rettighetshaverne til åndsverk og nærstående rettigheter.

Selv om størst oppmerksomhet har vært knyttet til DSM-direktivets artikkel 11 og 13, etablerer direktivet også andre bestemmelser som er ment å styrke rettighetshavernes posisjon. Videre etableres det både noen nye nærstående rettigheter, nye obligatoriske unntak fra opphavsmannens enerett og nye regler for å løse opphavsrettslige tvister. Noen av reglene nevnes i korthet under.

 

Opphaver i særstilling ved revisjon av avtaler

I artikkel 15 foreslås det at den skapende eller utøvende kunstneren skal kunne kreve vederlagsjustering av inngått avtale når det viser seg at vederlaget han har fått er uforholdsmessig lavt sammenlignet med hvilke inntekter verket har gitt lisenshaveren. I art. 16 a foreslås det at den skapende eller utøvende kunstneren under gitte forutsetninger kan kreve at eksklusivitetsavtale med lisenshaver enten (i) opphører eller (ii) gjøres ikke-eksklusiv.

Dette er forhold som i prinsippet kan dekkes av avtaleloven § 36. Rettspraksis vedrørende avtaleloven § 36 på opphavsrettens område viser i midlertid at det er svært mye som skal til for at en opphaver i etterkant kan få sin avtale gjort ugyldig eller revidert. De foreslåtte bestemmelsene kan være ment å senke terskelen for at opphaver skal få gjennomslag for avtalerevisjon. Et forhold som taler for at artiklene også må gjennomføres som særskilte bestemmelser i åndsverkloven, er at art. 16 etablerer en plikt for statene til å ha alternative tvisteløsningsorgan for tvister som knytter seg til art. 15 (og art. 14 om transparens i avtaleforhold).

 

Fotoforbud på idrettsarrangementer?

Til slutt må art. 12 a om arrangørers enerett til sportsarrangement nevnes. Etter bestemmelsen skal arrangøren av sportsarrangement få en enerett tilsvarende den som følger av art. 2 og 3 i INFOSOC-direktivet. Men i motsetning til hva som er tilfellet med art. 11 og 13, er det ikke inntatt noen unntak fra denne eneretten. Kritikere hevder at en slik absolutt enerett i praksis vil innebære et fotoforbud for vanlige tilskuere på idrettsarrangement. Det er høyst tvilsomt om bestemmelsen videreføres uforandret når EU-organene nå skal forhandle videre om innholdet i DSM-direktivet før EU-parlamentet skal stemme over det endelige forslaget.